Bosetting av flyktninger: kommunene kan si nei – spørsmålet er om de bør kunne det

Ingen er uenige om at Norge skal bosette flyktninger. Uenigheten står om noe smalere: skal en kommune fortsatt kunne si nei når staten spør, eller bør bosetting gjøres til en plikt kommunene ikke kan velge seg bort fra?

I år har spørsmålet fått ny brodd. IMDi har bedt 332 kommuner bosette til sammen 13 000 flyktninger i 2026 . En «anmodning» er akkurat det ordet sier – en forespørsel, ikke et pålegg. Det er frivillig for kommunene å bosette flyktninger , og det finnes ingen lovfestet bosettingsplikt.

Flere kommuner har brukt akkurat den friheten i år. Søndre Land har sagt nei til å ta imot enslige mindreårige flyktninger i 2026, selv om kommunen samtidig planla å bosette rundt 35 unge, ukrainske menn. Nordre Land ventes å følge samme linje. Gjøvik var alene om å si ja, og tar imot tolv enslige mindreårige . I Lørenskog vedtok kommunestyret 12. februar, med 37 mot 10 stemmer, å avvise samtlige 41 flyktninger IMDi hadde bedt dem ta imot. Kommunedirektøren pekte på at staten bare dekker rundt 90 prosent av bosettingsutgiftene .

De som forsvarer dagens ordning, peker nettopp på regningen: bosetting koster, og kostnaden faller først på kommunen, uansett hva staten dekker inn etterpå. Kommunestyret må kunne si at skole, barnevern eller bolig ikke strekker til akkurat nå – det er lokalpolitikerne, ikke et direktorat i Oslo, som kjenner grensen for egen kommune.

De som vil gjøre bosetting obligatorisk, snur spørsmålet: hvis staten selv har vurdert at en kommune har kapasitet, hvorfor skal ett kommunestyre kunne velge seg bort fra en forpliktelse Norge har tatt på seg som land? MDGs justispolitiske talsperson Julie Stuestøl har tatt til orde for at kommuner ikke skal kunne si nei til bosetting når staten mener kapasiteten er der . For dem er poenget ikke at bosetting er gratis, men at variasjonen mellom nabokommuner – ja i Gjøvik, nei i Søndre Land – gjør det tilfeldig hvem som til slutt tar imot, mens det nasjonale målet likevel skal nås et sted.

Kjernespørsmålet er ikke om Norge skal bosette flyktninger i år – det er alt vedtatt. Det er om «frivillig» skal bety at et kommunestyre kan si nei uten videre, eller om frivilligheten bør ha en grense når staten mener både behovet og kapasiteten er dokumentert.

Foreløpig er svaret uendret: ordningen er frivillig, og resultatet varierer fra kommune til kommune. Hva som skjer videre, avhenger av om forslag som Stuestøls får politisk fotfeste i Stortinget, eller om årets mønster – noen sier ja, noen sier nei, og totaltallet likevel nås et sted i mellom – bare gjentar seg til neste anmodningsrunde.