Utsatt formuesskatt: enige om problemet, uenige om renten løser det

Fra i år kan eiere av bedriftsformue skyve formuesskatten foran seg i inntil tre år. Ingen strides om at ordningen finnes. Uenigheten står om ett bestemt tall: renten på 9,25 prosent som følger med.

Loven er ny. Stortinget vedtok i desember 2025 en egen paragraf i skattebetalingsloven, § 9-3, som fra og med inntektsåret 2026 lar en skattyter be om utsettelse når formuesskatten på virksomhetsformue overstiger 30 000 kroner. Det gjelder børsnoterte og unoterte aksjer, andeler i selskap med deltakerfastsetting, aksjesparekonto og driftsmidler eller næringseiendom i enkeltpersonforetak, kort sagt formue som er bundet i driften og ikke står på konto. Utsettelsen kan vare i tre år, og for formuesskatten som fastsettes for 2026, er fristen 31. mai 2030. Det er ikke en skattelette: hele beløpet skal betales til slutt, med rente. Og det er nettopp renten som er stridens kjerne.

Renten er satt til styringsrenten pluss fem prosentpoeng. Med Norges Banks styringsrente uendret på 4,25 prosent siden juni, blir det i dag 9,25 prosent.

Ordningen er også videre enn de midlertidige forgjengerne fra 2017 og 2020. Den gangen måtte virksomheten gå med regnskapsmessig underskudd for at eieren skulle få utsettelse. Det kravet er borte i den nye, faste ordningen: også eiere av lønnsomme selskaper kan søke, så lenge formuesskatten på virksomhetsformuen deres passerer terskelen. Flere kan i prinsippet bruke den. Spørsmålet er om noen vil, når prisen er den samme dyre renten.

Departementets logikk: renten skal sortere selv

Finansdepartementet har vært tydelig på hvorfor renten ligger der den ligger. Skal ordningen treffe dem med reelle likviditetsproblemer, og ikke bli gratis kreditt for alle som helst vil utsette en regning de egentlig kan betale, må utsettelsen koste omtrent det den ville kostet å låne andre steder. En lav eller subsidiert rente ville gjort utsettelse til et lønnsomt valg for langt flere enn dem regelen er ment for, og staten ville i praksis finansiert utsettelsen selv. Med markedsrente er tanken at bare de som faktisk mangler kontanter, og ikke enkelt får billigere kreditt i banken, velger å bruke den. Departementet ser altså renten som selve mekanismen som gjør ordningen treffsikker, ikke som en feil ved den, men som poenget med den.

Bransjens svar: renten spiser opp poenget

Regnskap Norge er ikke enig i at mekanismen virker slik i praksis. Administrerende direktør Rune Aale-Hansen har kalt rentenivået «oppsiktsvekkende høyt og bekymringsfullt» og sammenligner det med «en mellomting mellom det å pådra seg vanlig gjeld og kredittkortgjeld». Han mener ordningen ikke løser problemet den skal løse: en eier uten overskudd eller utbytte å ta av, får ikke plutselig råd til en skattegjeld som vokser med 9,25 prosent i året heller. Advokatfirmaet Wiersholm peker på samme svakhet fra en annen vinkel. Treårsvinduet kan være for kort for selskaper i tidlig fase med lang vei til inntjening, og den høye renten gjør at utsettelsen fort blir dyrere enn den er verdt, nettopp for dem som trenger den lengst. Begge viser til at tidligere, midlertidige utsettelsesordninger knapt ble brukt: ifølge Wiersholm søkte bare ni personer i 2017 og to i 2020. Frykten er at den nye, faste ordningen får samme skjebne.

Det er ikke omstridt at formuesskatt på illikvid virksomhetsformue kan skape et reelt likviditetsproblem for enkelte eiere. Der er begge sider enige. Det som er omstridt, er et empirisk spørsmål: vil en rente på markedsvilkår filtrere ut riktig gruppe, slik departementet regner med, eller filtrere ut alle, slik kritikerne frykter? Kjernespørsmålet er ikke om en utsettelsesordning bør finnes, men om prisen på den er satt slik at den faktisk hjelper dem den er laget for.

Under den uenigheten ligger også en strid som ikke handler om rentesatsen i det hele tatt. Regnskap Norge mener formuesskatt på arbeidende kapital ikke burde eksistert i utgangspunktet, og for organisasjonen er en dyr utsettelsesordning uansett bare en innpakning rundt et prinsipielt problem, uansett hvor renten settes.

Svaret på hvem som har rett om selve mekanismen, lar seg måle. Når skattemeldingen for 2026 er levert i 2027, vet Skatteetaten hvor mange som faktisk søkte om utsettelse. Ligger tallet i nærheten av de to foregående rundene, har kritikerne rett i at renten er for høy til å bety noe i praksis. Er det tydelig flere, har departementets logikk holdt: renten har sortert riktig, i alle fall denne gangen.